Moralistangst?

Sex høyrer så definitivt til privatlivet, men i ein pop-og reklamekultur som stadig filer ned grensene inn til intimsfærene, blir samfunnet vårt stadig meir seksualisert. Det hender det blir problematisert. Som i debatten om unge jenters bruk av p-piller, der jenter som knapt er ferdige med barndommen kan få hormonpreparat utan at foreldra veit om det. Eller som når media tar tak i butikkar som sel bikinioverdelar til treårige jenter. Men elles, og mellom eitt og anna ordskifte, er det kommersielle krefter og klikk-jakta som rår. Avkledd hud, kom-og-ta-meg-positurar, pupper og lår er alfa og omega i popkulturen som står i djup lånegjeld til pornoindustriens uttrykk. Kombinert med ei pubertetstid der jakta og lengten etter å bli bekrefta, sett og likt, for ikkje å seia elska, må ingen undra seg over at sex-terskelen blir låg. I utkantane står foreldra og ser ut til anten å vera like kule som ungdommen, eller blodraude av sjenanse. Er det der me skal halda fram med å stå? Eller skal me tru at foreldre framleis har eit ord med i laget, at me kan vera vaksne grensesteinar mot det avkledde objekttilværet som pengesterke krefter vil by ungjentene våre. Foreldre-rolla er inga popularitetstevling, det er på tide at me vaksne set hatten på hovudet, rettar ryggen og tør å konfrontera fikseringa. Sex er ei privatsak, men seksualiseringa av samfunnet vårt er det ikkje.