Vårt daglege brød

Ei krise skapar misnøye, misnøye skaper trykk som må få utløp og kvifor ikkje ta bodberaren? Det har vore ei populær, om enn ulogisk løysing i mange situasjonar.

  Kva som er rett og rykte i smørmangel  handteringa får vera. Men det er minnene om dei anten tomme eller framandspråklege smørhyllene tett oppunder jul og kromkakebakinga som dukkar opp igjen når bøndene nå aksjonerer for å minna oss på at vårt daglege brød ikkje er noko sjølvfølgje.

  Krise-hungrige tabloidar slepp flåtten og karbo-sakene og hiv seg på brødkrisa. I skrivande stund er bøndene utkonkurrerte frå toppplasseringa av hotellbaron Petter Stordalen som ved ein lagnadens ironi i desse dagar inviterer jetsettet til ball på låven og i den anledning har bygd seg låve midt i Oslo by.

  Det er ikkje lett å nå gjennom med bodskapen for bønder som nå står med frustrasjon til nasetippen. Aksjonar som rammar folks komfort lar seg fort merka, men det kan like gjerne vera irritasjon og sinne som står igjen, som sympati og vitelyst om landbruket og bøndene sine kår. I lengda treng bondeorganisajonane å byggja fleire bruer som innviar omverda djupare og meir pedagogisk i kva bonden eigentleg gjer og er. Det handlar om å skapa alliansar og få fram gleda ved dette spesielle yrke slik at fleire kan få lyst. Akkurat nå er det ikkje verken mykje lyst eller glede, og det er urovekkjande. For jordbruksoppgjeret er ikkje noko vanleg lønsoppgjer, det handlar til sjuande og sist om kva me vil betala for å ha matfatet og destinasjonen Norge.