Irriterande, sjølvtrygg og samlande

Denne saka stod på trykk 21. oktober 2016 i samband med Suldalsposten sitt 40-årsjubileum.

Det er Suldalsposten eg blar opp i først når eg har vore og henta posten, helst på veg frå postkassa og inn. Og det er Suldalsposten som blir sortert ut i eiga bunke når eg får posten som naboen har tatt vare på i ferien. Det er ikkje berre fordi eg var med og laga Suldalsposten ei stund, men fordi eg er utruleg forviten på kva som står.

Det var rundt skrivebordet til Leiv Risa i andre høgda på Hiim-krambua oppvekst- og kultursektoren i Suldal, vaksenopplæringa og Suldalsposten utvikla seg. Bildet er frå ei matpause rett før kommuneadministrasjonen flytta inn i nåverande kommunehus. Leiv Risa for enden av bordet. Til venstre i bildet: Marie Holen, Audun Skjelbreid og Bjørn Eikeland. Til høgre: Hanne Marit Lang, Solfrid Århus og Grete Holmboe.

Det er ikkje mange stader ein lagar avis for ei folkemengde på 4000. Ei avis som endatil blir premiert for å vera god. Når det har vore muleg i ein periode på 40 år må det ha hatt noen særlege føresetnadar. Og det har vore noen særlege føresetnadar. Det er ei suksesshistorie med innslag av kloke hovud, hardt arbeid, og ein høveleg miks av kosestoff, folkeopplysing, sterke meiningar og pirking i makta. Om avisa nå tryner i møte med det digitale marerittet står att å sjå. Førebels er dei fleste av oss glade for den papiravisa vi får ein gong i veka.

Artikkelen held fram under annonsen.

Ei forhistorie

Ulikt i dag var Ryfylke eit av kjerneområda til byavisene i gamle dagar. Det var plass til stoff frå Suldal i aviser både i Stavanger og Haugesund. Likevel måtte det vera noen som sakna enda meir lokalt stoff. Bladet Ryfylke blei starta i 1926. Johan Veka, læraren, forfattaren, diktaren og kåsøren, blei spurt om å vera redaktør, og ambisjonen låg i namnet til bladet. Men dei lukkast ikkje med å laga ei Ryfylke-avis. Verken da eller seinare.

I staden fekk vi den superlokale Sandsposten. Det var Julius Bårdsen, bokhandlaren på Sand, som starta med den. Det var i 1959, og Johan Veka var klar for ein ny redaktørjobb. Dette var ei reklameavis for handelsstanden på Sand. Halve framsida blei brukt til annonsar. Men konseptet var slitesterkt. Sandsposten heldt det gåande like til i 1975 med opptil 12 nummer i året. Stofframma blei etterkvart utvida til også å omfatte nabobygdene.

Nå var gode råd dyre. I Suldal prøvde ein å få med Hjelmeland kommune på ei felles bygdeavis, men det gikk ikkje. Det var Suldal ungdomslag som redda avisa, men nå omdøypt til Suldalsposten. Hausten 1976 gikk Suldal kommune inn og overtok drifta. Det hadde gode grunnar.

Eit samfunn i endring

I 1965 hadde den førre kommunereforma ført til at Sand, Suldal, Erfjord og Jelsa var blitt ein kommune. Det var ille nok. Og så vidt ein var ferdig med ei kraftutbygging kom ei ny, berre enda større. Medan folketalet hadde vore i fritt fall sidan krigen, auka det med 25 prosent mellom 1970 og 1980. Og det var ikkje berre anleggsfolk som kom. Eit raskt veksande kommunebyråkrati vart og fylt opp av innflyttarar og utanbygds konsulentar. Den innvandringa vi har vore vitne til dei siste par ti-åra blir berre bagatellar.

På skulekontoret sat Leiv Risa, skulesjefen, og såg mulege utfordringar, ikkje berre for skulen, men for heile samfunnet. I trongbølte lokale i andre etasje i Hiima-krambua lukkast han med å knytte til seg ein entusiastisk og kunnskapsrik flokk med skule-, kultur- og sosialarbeidarar som skulle ta i ferde med følgjene av omveltingane, helst før det blei problem av det. Suldalsposten var ein del av dette.

Suldalsposten kunne bli ein kanal for informasjon og meiningsutveksling, og, ikkje minst, eit samlande organ i ein kommune med både geografiske, politiske og kulturelle skiljelinjer.

Først var det skulekontoret sjølv som utøvde redaksjon. Sigmund Olsnes fekk jobben attåt det han elles skulle drive med. Men han blei ikkje så lenge, og ei redaksjonsnemnd med Johannes Lunde, Audun Skjelbreid, Tormod Skeie og Berit Svendheim overtok arbeidet i ein overgangsperiode til Leiv Risa lukkast med å få oppretta ei ny stilling som kombinert kultursekretær og redaktør. Det var på nyåret i 1978 og eg fekk jobben.

Eg hadde vore innom Aftenposten, og hadde redaktørplakaten i bagasjen da eg kom. Redaktørplakaten handlar om at ei avis skal vera fri og uavhengig. Det var dristigare tenkt enn eg hadde trudd.

Artikkelen held fram under annonsen.

Utfordrande eigarskap

Det var Suldal kommune som var eigar. Heile maktapparatet sat på skuldrande til redaktøren. Rådmannen kunne snakke til meg og om meg som ein underordna. Eg åt matpakka saman med byråkratiet. Det var ikkje det ideelle utgangspunktet for ei fri og uavhengig avis. Men eg fekk vener i kommunestyret. Eg heldt meg politisk nøytral, og skreiv leiarar både om det eine og hitt. Om noen blei sure, var det ofte andre som likte det som kom på trykk. Etter eitt år, var dei med på å utvide drifta frå utgiving annakvar veke, til kvar veke.

Eg kan skjønne at det kunne vera vanskeleg å godta at ein ung innflyttar, austlending endatil, skulle komma og ta seg til rette med hyppige meiningsytringar i ei avis som var betalt av kommunen. Det var kanskje ikkje alltid så samlande heller, det som blei skrive. Men eg vågar å tru at det skapte interesse både for avisa og sakene, og eg tenkjer at ein eigar må våge såpass om ein skal operere i eit samfunn som har høge mål for demokratiet.

Nå har kommunen seld seg ut, og eig berre 34 prosent av aksjane i Suldalsposten. Den andre dominerande eigaren er Underbakke holding AS, der eigaren leiger ut lokale til Suldalsposten, driv ei omfattande forretningsverksemd i kommunen, og også er ein profilert politikar. Sverre Underbakke kontrollerer 31,6 prosent av aksjane i Suldalsposten.

Det krev mot og forstand både av eigarane og av redaksjonen å halde seg med eit kritisk blikk på det som går føre seg, anten eigarane skal ivareta offentlege eller private interesser. Avisa burde vore organisert som ei sjølveigande stifting. Det kunne skapt større avstand til dei som har noe med det.

Krevjande jobb

Det har vore mange redaktørar, redaksjonelle medarbeidarar, marknadsansvarlege, formgjevarar og administrative medarbeidarar i Suldalsposten på dei 40 åra som har gått. Det er folk som lever tett på lesarane sine, og som ikkje kan gøyme seg unna reaksjonane på det dei har sett på trykk, eller det dei ikkje har funne tid til å skrive om. Det er ikkje alltid vellete å høyre. Likevel ville avisa ha svikta om ho ikkje skulle servere stoff som redaksjonen veit vil skape irritasjon.

Det har aldri vore ressursar til å starte dei store graveprosjekta i Suldalsposten, eller til å betale dei tilsette konkurransedyktige lønningar. Drifta kviler på ein god porsjon idealisme, og eit godt arbeidsmiljø. Det er eineståande at eit slikt utgangspunkt kunne drive avisa fram mellom dei fremste lokalavisene i landet. I 2014 blei Suldalsposten kåra til årets lokalavis. Det er skuffande at verken kommunen eller næringslivet kunne bruke avisa i så stort omfang at ein kunne halde fram med to utgåver i veka.

Staben i 2014 då Suldalsposten blei Årets lokalavis. Frå venstre Marta-Brit Lunde, Esther Moe, Siri Førland, Astrid Espeland, Nora Bogetvedt Jenssen, Toyni Tobekk og Astrid Guggedal.

Kos og kritisk journalistikk

Det er ikkje langhalmen, tilbakeblikka på tida som var, eller heilsidesreferata frå arrangement som vi anten får stadfesta at det var rett å gå på, eller som minner oss om kva vi gikk glipp av, som har ført Suldalsposten hit. Kanskje er det ikkje leiarane heller. Det er ikkje alle som les leiarar, sjølv om dei ofte er gode.

Eg trur det er reportasjane. Og portretta. Det er den gode, gammaldagse journalistikken som vi nå berre finn i lokalavisene. Og så notisane. Dei små stykka som held oss informerte om dei små tinga.

Artikkelen held fram under annonsen.

Det er lenge sidan dei store avisene slutta å følgje med på det som går føre seg i formannskap og kommunestyre. Det er ei stund sidan dei slutta å følgje med på noe som helst inne i fjordane. Snart finst dei ikkje lenger. Lokalavisene og Suldalsposten følgjer med. Det gjer at lokalavisa er viktig for oss. Vi treng redigerte nyhendekanalar i eit levande demokrati, og enn så lenge vil dei fleste av oss ha det på papir.

Kanhende blei ikkje Suldalsposten heilt det som var tenkt. Det skal vi truleg vera glade for. Avisa har fått si form ut frå skiftande økonomiske, personlege og faglege føresetnadar, og har nådd høgare enn noen gong det siste ti-året. Ingen greier å overtyde meg om at ei avis, anten det er Aftenbladet eller Suldalsposten, blir betre av å spare, men eg kjem ikkje til å seia opp Suldalsposten. Det er lenge sidan eg sa opp Aftenbladet.