På Gryte. Frå venstre er det ei kvinna frå "Berget" i Vatlandslåg som er på besøk, Sofia Gryte (1876) og søstera Olena Gryte. Folgehuset på Gryte låg litt avsides og det kunne være tungvindt å komme seg fram. Huset hadde to inngangar. Hovudinngangen var framme (den me ser her) og ein kvardagsinngang på baksida. Eg gjekk alltid inngangen framme og døra var prega av alder og elde.

"Sydame, sypige, syerske og skrædder"

Dette var ord som blei nytta om dei som hadde eit arbeid og hjelpte andre med å få sydd nye klede eller sy om dei gamle. I folketeljinga frå 1910 ser me at det var 48 kvinner som dreiv med slikt i Jelsa. Heile 13 av desse var busette på Ropeidhalvøya.

Denne saka stod på trykk 2. november 2016

Dei fleste var ugifte og livnærte seg med sying, - adle på Ropeidhalvøya var ugifte. Dei hadde truleg ikkje så mange andre yrkesval og måtte læra seg handarbeidet og tilby sine tenester til grannar og i bygda.

Artikkelen held fram under annonsen.

I heimane måtte nok mødrene løysa nokre av dei daglege oppgåvene med klede. Truleg reiste og mange til Sand eller Stavanger då særskilte klede skulle kjøpast inn. Men me trur at det var sydamene som laga og lappa dei aller fleste kleda for familiane og derfor hadde dei ein viktig oppgåve å utføra i lokalsamfunnet.

Folk handla stoff i metervare og utstyr på "Kloppå". Det hendte at det fylte med ei oppskrift på kva ein trong. Så blei det vidare arbeid for sydama. Menn fekk seg ny dress når den dei hadde var utsliten, likeeins fekk kona ny kåpe. Om hausten var det sying av nye klede til skuleborn og nye klede for vinteren. Fleire hadde symaskin i hus men det hende at sydama måtte ha med den halvstore, litt tunge, brune Singerkassen med på tur. I tillegg til symaskinen, hadde dei ei store handtaska med trådsneller og "malar" med på turane til Marvik, Finnvik, Hebnes , Askvik og Vormestrand, eller andre stader i Jelsa. Fleire av dei reiste med "melkebåten" og gjekk av der det passa for å bli henta i robåt for å komma seg vidare fram til der arbeidet skulle gjerast. Nokre av sydamene på Ropeidhalvøya var på reis heilt inn mot Sauda. Det hende at dei var på reis opp til ei veke og hadde kost og losji der dei sydde. Der det var trongt om plassen, hende det at sydama måtte dela seng med ei dotter i huset. Veka kunne bli ekstra lang om dei vart vêrfaste om hausten eller vinteren.

Kjolane måtte vara lenge. Fyrst var dei besteklede, så sundagsklede og til slutt kvardagsklede. Sydamene var òg flinke til å nytta vranga på gamle klede og dei vart fort retta på og blei “nye”. Dei kunne pynta med heklekragar og brukte lause kragar som kunne nyttast i fleire kombinasjonar. Men det hende også at sydamene følgde med på motar. Dei såg i blad, var inne i byen av og til og såg i butikkane der. Då byfolk kom til Ryfylke på ferie, fekk sydamene tips om nye motar.

Sydamene hadde og kurs rundt i bygdene der husmødrer deltok. Kursa gjekk over fleire veker, på dagtid, og konene sydde til sine eigne.

________________________________________________________________________________

Klede og klut i bygda vår, minna til Holger Kjølvik

Når eg tenkjer attende på mi oppveksttid på Ropeidhalvøya, ser eg at me var nokså isolerte på 1940 og -50 talet. I praksis så var me den innerste øya i Ryfylke. På vår sida av Sandsfjorden, i Vatlandsvåg, var me velsigna med ein rimeleg bygdeveg frå Tveitakaien til den såkalla "Planen" i øvre Refsbygd. Folk streva med sitt, adle var kjende, og det var sjeldan å sjå framande på kaien. Ja, kaien var mest som navlen i bygda. Folk kom og reiste, og varer og post kom med den trufaste "Dampen".

Klede og ulike plagg laut ein kjøpa seg sjølv slik det fall seg, men det var viktig å veta kor ein kunne skaffa seg høvelege klede. Ja, finkleda vart nok handla i Stavanger, eller hjå Bustad på Sand. Men alle trong kvardagsklede og litt variasjon. Eg minnes med glede sydamene våre! Dei klypte og tråkla, og tok mål av tynne og fyldige, og gode klede fekk me. Det var smått med stoff og tøy i og etter krigen. I min barndom var det eit puslespel for mor å skaffa stoff, knappar, hekte, glidelåsar og strikk til nikkersen nedanfor kne. Ofte vart og brukte klede sydd om til noko meir passeleg. Finslege sukker - og kveitemjølsekkar kunne òg brukast. Og her var sydamene viktige. Eg hugsar godt fira av sydamene og desse gjorde me oss bruk av i min familie.

Inger Vatland (1880-1958) var utdanna skreddar og budde i Stemnes ved Grytevatnet. Her gjekk eg fleire gonger med tøy, - helst til korte bukser. Ho var gamal då og var aldri heime hjå oss for å sy. Inger trakterte ein enkel symaskin og levde eit stille liv åleine i huset. Betalinga var sikkert ikkje høg, utan at eg hugsar beløpet.

Artikkelen held fram under annonsen.

Inger Vatland utanfor huset sitt i Stemnes. Me ser litt av bærhagen hennas på sida av huset.

Sofia Gryte budde i lag med systera, Olina, på Gryte. Ho var fødd i 1876 og såleis 75 år då eg var i skulealder. Ho kom ikkje heim til oss for å sy, men sydde mest klede til gutar heime sjå seg sjølv. Ho var dårlig til beins og vart buande på Gryte, utan veg, til ho kom på aldersheimen på Jelsa. Det var nok ho som sydde mest klede til meg; nikkersar, kortbukser og overhal. Ho var svært venleg og eg blei alltid godt motteken då eg kom med tøyposen. Ho sa så ofte at ting var "bråtaleg". Det var den beste attesten på eit nytt klesplagg!

Emilie Fjetland var ei av dei som reiste rundt og budde i heimen der ho sydde. Ho var fleire gonger sjå oss på oppdrag. Det var nok helst klede til småsystrene mine og mor ho tok seg av. Ho verka alltid pertenteleg og var nøye med kvaliteten på arbeidet sitt. Ho hadde med seg sybøker og modellar. Ho sette si æra i å yta godt og fint arbeid. Ho levde 1894 - 1967 i det vesle huset sitt på Skimleim i Refsbygda og hadde ein hage med mykje bringebær, anna bær og frukt. Eg kan sjå ho for meg då ho med vante hender trakterte mor sin Dürkopp-symaskin i stova, samstundes som ho hadde tre - fira knappenåler i munnen. Sjølvsagt hadde ho både kost og losji så lenge ho var i sving med arbeid.

Emilie Fjetland fotografert heime i stova si. Her ser me dei typiske familiebileta på veggen og på bordet. Kommoden og det litle bordet er framleis i slekta.

Emilie var i elitedivisjonen som sydama. Ho var godt likt og respektert av bygdefolket. Ho sydde ikkje for kven som helst og det gjaldt å halda seg inne med henne for å få sy finklede.

Ho hadde kanskje ikkje det lettaste humøret og var heller ikkje av dei som var kvikkast i replikken. Men Emilie var svært snill med barn.

Sydama Olena Vatland (1913-1991) hadde hus på Leite i lag med foreldra og hadde 60 høner. Ho budde fleire gonger hjå oss og tok seg av det som sko syast nytt og det som sko syast om. Ikkje til forkleining for dei andre som sydde, men det blei alltid eit ekstra godt humør i huset då Olena kom på besøk. Ho hadde ei stor fletta framover hovudet og trakterte symaskin og nåleputa svært godt. Ho var noko rund og fyldig og heile madammen rista når ho kniste og lo. Ja, berre låtten hennar sette oss adle i godt lag. Ho var i sanning eit triveleg kvinnfolk som merkeleg nok blei gåande ugift heile livet. Og så va ho så gild for oss ungar. Ho fortalde regler og gåter og koste seg hjarteleg når me tok etter og lærde dei. " Ein og halvannan, to og halvtre, fem og femten, - kor mange ble det?". Me fekk jamen prøva oss på plussing då.

Olena Vatland var alltid i godt humør.

Olena Vatland var alltid i godt humør. Om ho kom til ein plass der dei var nedstemte og motlause, blei det fort ei god stemning når ho kom inn i stova. Olena var venn med adle og ukjent med konfliktar. Ho var òg aktiv med på bedehuset i Refsbygda og basarane til Misjonssambandet. Olena var og med å hjelpte i heimane med praktisk husstell i tida etter fødsel. Olena var kjent for å vera med på kjøkkenet med koking, baking og smøring av mat i barnedåp, konfirmasjon, bryllaup og andre tilstellingar.

Ingen av desse sydamene var storforlangande i løn og godtgjersle, og ein kan undra seg at dei kunne leva av det. Det er fortalt at Olena fekk 15 kr for ein dags arbeid i 1960. Evna til å kunne tena nokre kroner her og der må ha vore godt utvikla og bruken av pengar må ha vore beskjeden. Adle sydamene og tenestene deira var viktige for bygdesamfunnet, -spesielt der det var lange avstandar. Dei hjelpte mange og hadde sitt arbeid og sine oppgåver i dei fleste av heimane.

Gundla Slåtto på Tysingstølen, ovanfor Fjetland.

Eg veit òg om to andre sydamer utan at dei var på besøk hos oss. Den eine var Gundla Slåtto (f 1909), og ho hadde gått på sykurs i bygda og reiste rundt og sydde for familiar.

Artikkelen held fram under annonsen.

Bertine Bjørkland (f 1899) var utdanna i Oslo, truleg på Stabekk, og heldt mykje sykurs i Refsbygda. Kursa gjekk på dagtid over fleire veker og husmødrer melde seg på og fekk sydd kler til sin eigen familie. Bertine var handarbeidslærarinne på folkeskulen. Elevane hadde handarbeid; jentene sydde mens gutane snekra. ____________________________________________________________

Det er to korte historier som fortel litt om sydamene og deira arbeid. Emilie Vatland kom var ofte på gudsteneste på kapellet i Marvik eller i Jelsa kyrkje. Det var mykje folk og det var vanleg ei god og lang preik. Då folk gjekk ut samlast dei på kyrkjebakken for å snakkas før dei gjekk kvart til sitt. Då innhaldet i preika og sundagens tekst blei tema i drøset så måtte Emilie seia så sant var at hu slettes ikkje hadde høyrt det som var blitt sagt. Ho hadde hatt nok med å studera adle dei nye klesdraktene, hattar, nye moter og tøystoff rundt om i kyrkja.

På Hebnes hadde Marthon Karsten Hebnes fått seg ny trøye som han brukte på skulen. Lærer Pernille Lunde hadde musikk og song på timeplanen. Det var nok ikkje heilt rett toneleie på fela hu spelte for Marton måtte flira litt av dette så "Lundå" trampa hardt i golvet. Felespelinga byrja om att, men tonen var framleis urein og Marthon måtte flira på ny. Då tok "Lundå" tak i slaget på den nye trøya hans. Slaget på trøya var nok blitt tråkla på litt laust av sydama for lærarinna sto att med tøystykkje i handa. Marton gjekk smilande heim i trøya si med eit flagrande jakkeslag, og historia blei fortalt fleire gonger i familien og i bygda.

Me takkar Gunn-Bjørg Slåtto, Torbjørg Mydland, Roald Vatland og Arnfinn Ihle for god informasjon og lån av foto nytta i artikkelen.