LEIAR: Det er nye tider, men hjartet er det samme

Det var Sigrid Undset, den store forfattaren, som så meisterleg observerte det:
«Sed og skikk forandres meget (..) Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».
Det er ikkje berre sed og skikk som har forandra seg dei siste vekene. Me står alle med ein mildt sagt ommøblert kvardag. Det som var sikkert og sjølvsagt, er det ikkje lenger, me må leva annleis, og me må leva med uvisse, bekymring og uro. For arbeid og inntekt, for korleis framtida skal bli, og for somme blant oss handlar det om det mest grunnleggjande, liv og helse.

Det mykje å aksla for den enkelte av oss. Når unntakstilstanden er i ferd med å gå over i ein ny kvardag som me ikkje heilt ser slutten på, blir det også meir plass til bekymringar som sjokket tok litt av for i starten.
Det er alvor. Me må læra oss å leva annleis utan å ha fasiten for kor lenge og korleis det vil sjå ut på andre sida. Situasjonen utfordrar oss som felleskap, som enkeltmenneske og enkeltfamiliar, men det er heller ingen tvil om at som all endring, kan også denne situasjonen også gi oss læring og utvikling.

Mennesket er uendeleg tilpasningsdyktig, og det er eit aldri så lite paradoks, for endring er noko av det me likar minst. Me gjer det ikkje før me må. Då er me til gjengjeld svin-gode på det; er det noko historia fortel oss, er det nettopp det.
Og det må me tru; at me inn i framtida skal ta med oss lærdom fra denne tida, både lærdommar om nytt og lærdommar om kva me kanskje kan kvitta oss med for godt.
Det er hjernen vår. Hjartet er det annleis med. Det forblir det samme og treng den samme serveringa som før. Varme, omtanke, glede og fellesskap. Nå meir enn nokon gong.

Det er ingen mangel på nyhende å slå opp på ei avis-framside i desse dagar. Og nyhenda skal me bringa; om korleis suldalssamfunnet og alle aktørar må omstilla seg, læra nytt og takla motgang og krise.
Men i dag, inn mot palmehelga, vel me å la hjartet få framsida av avisa også, i ein håpefull trass mot alt som er tøft nå. Takk til dei dyktige og kreative kvinnene som har spøtt og hengt opp raude hjarte i trea rundt sjukeheimen og på Vinjarheim. Det rører oss og det bind oss saman. Det treng me meir enn nokon gong her me strevar med å finna vegen gjennom den nye kvardagen.


Esther Moe
redaktør