Kornona-tida har oppgradert samfunnets forståing av at me ikkje klarer oss utan dei som er flinke med hendene. Men kva gjer me som samfunn me det? Her frå då kyrkja på Suldalsosen fekk nytt tak i fjor og me ser Alf Daniel Skåre Grov, Rune Svensk og Jostein Aarhus.

LEIAR: Må det eit virus til for at me skal forstå det openberre?

Korona-tida har gjort mykje med oss, både som samfunn og som einskildmenneske. Det handlar om ei krise, men den gir oss også nye erkjenningar og endrar måten vår å sjå ting på.

Ei av dei beste oppdateringane me som samfunn har fått, handlar om yrkes-hierarkiet me held oss med til vanleg.
For den som alvorleg talt trudde at det å vera søppelkøyrar, elektrikar, tømrar, reinhaldar eller hjelpepleiar ikkje er så mykje å skriva heim om, må det jo vera pinleg å måtte innsjå det. Men skulle nokon ha problem med sjølv å forstå at me verken klarar oss utan vasking eller nokon som sit i kassen på butikken, har korona-tida servert det med teskei.
Det går ikkje rundt utan. Me treng professorar og folk som jobbar på kontor, men som samfunn, er me hjelpeslause utan dei som driv med dei oppgåvene der ein først og fremst treng flinke hender og praktisk sans.

Det har ikkje mangla på kronikkar og offentleg framførde erkjenningar av denne sanninga. På ei side fint og nødvendig, på ei anna side verkar det heilt hol i hovudet. Må det eit virus til for at me som samfunn skal ta innover oss noko eit barn lett forstår?
Det ser det ut til, og det seier jo ganske mykje i seg sjølv. Dei som sjølv står i viktige og slitsame yrke av dette slaget, har heldigvis også vore glasklare på at det ikkje kan stoppa med litt applaus. Det handlar både om status og om løn. Sjølvsagt må det vera slik.

Men det begynner lenge før yrkeslivet og den første lønsslippen.
Det begynner med korleis me som samfunn behandlar barn og unge som har talent og anlegg for praktisk arbeid og kanskje derfor ikkje trivst med stillesitjing, skjerm, og ord og atter ord.
Energi, lopper i blodet og ein liten porsjon «stol-skrekk» blir fort eit problem i ein skule der det meste handlar om teori. Men det er heilt unnværlege ingrediensar for den som skal bli framoverlent arbeidskvinne- eller kar; eventyrar, oppfinnar, bilmekanikar, idrettsutøvar, soldat eller andre yrke som må levera på fysiske og praktiske utfordringar.

Får gutar og jenter som ikkje får til å sitja roleg ved skjermen på pulten time etter time, bli stjerner på sin rette arena, eller blir dei reduserte til uromoment med eitt eller anna hjelpebehov?
Det er spørsmålet, og me pliktar som samfunn å finna ut av det rimeleg kjapt.

Esther Moe
redaktør