LEIAR: Meiningsbryting må til, også i krisetider

Krise og unntakstilstandar har mange sider ved seg. Ei av dei gode, er at me søkjer nærare kvarandre. Mange spelar på paradokset i at me nå treng samhald på avstand, og det er ein kunst som folk nok er i ferd med å finna stadig nye uttrykk for.

Aldri kjenner me vel lengten etter det gode andre menneske kan gi oss, som når kvardagen dirrar i fundamentet; anten det er ein forløysande lått, felleskap, varme smil, trøyst eller forståing.
Dei som leier oss er ikkje noko unnatak; kollektiv-impulsen slår også inn der.

Når formannskapet sist veke møttest for å behandla hastevedtaket som har lagt sterke innreise-restriksjonar på Suldals kommunegrenser, var mange av dei folkevalde opptatte av å uttrykkja støtte og tillit til rådmann Øyvind Valen, som sjølv erkjente tvil.

Den tilliten er nok god å få for toppleiaren i ein kommune som trassar Folkehelseinstituttet. Og den er eit sterkt uttrykk for at dei folkevalde er nøgde med ei krisehandtering som, så langt, ser ut til å fungera veldig godt.

Men under ligg nok også ein veldig menneskleg impuls om å stå saman i det som er ein heilt historisk vanskeleg situasjon.
Det er godt å sleppa høglytt krangling og unødige kjepphestar i tider som dette, men det er også godt at motstemmer lar seg høyra og at kritiske spørsmål kjem.

Det er betryggande at rådmannen luftar tvil og deler kritiske innspel frå styresmaktene og at folkevalde tar rolla som djevelens advokat og voterer annleis enn fleirtalet.

Meiningsbryting og frie ytringar er grunnfjellet i demokratiet. Det er arvesølvet vårt, også i krisetider. Når me nå opplever sterkt inngripande restriksjonar i det me håpar er det godes teneste, er spørsmål og innvendingar ekstra viktige.
Når meiningsbrytinga kan skje med innestemme og i gode former, er det inga motsetning mellom debatt og felleskap.
Tvert om er dei to sider av same sak.

Esther Moe
redaktør