LEIAR: Om heie-lidenskap, inkonsekvente formuleringar og ordførararar som må ut på vanskeleg balansegang

Koronoa-tida byr stadig på nye innsikter. At hyttefolk likar å dra på hytta, er ikkje akkurat breaking news, men graden av lidenskap nordmenn har for denne andre heimen, har definitivt vist seg frå si mest knitrande side.
Hytteforbod-debatten har flamma godt; kreativiteten enkelte har oppvist for å komma seg rundt paragrafane og inn i hytta, kan ein jo både beundra og undra seg over.

På bygda, der hyttene jo stort sett er, smiler me kanskje litt overberande: Landet går i krise, og så finst det vaksne folk som ikkje klarer å stagga draumen om å fara til ei hytte som jo på ingen måte forsvinn.
Jodå. Men det er lett for oss å seia. Å bu i indre Ryfylke er akkurat nå, er å vera på den grøne, for ikkje å seia, den kvite grein. Her er me frie til å ta turen opp i fine løyper og meska oss i skiglede, gneistrande sol og sjelefred.

Å avfeia alle hytte-hungrige som egosentrerte hyttebaronar, er for enkelt. Lengten etter mektig natur, kroppsleg slit og velsigna enkle rutinar kan gå ganske så djupt i menneskenaturen. Sett frå byen, er det me tar som gitt, luksus, og fråværet av det kan nok vera sorg.

Det er dei kjenslene ordførar Gerd Helen Bø prøver å komma i møte når ho både skal seia både ja og nei til hyttesuldølen. For ja, hytteforbodet er denne veka historie, men like fullt står styresmaktenes instruks om å unngå «unødvendige fritidsreiser.» Forøvrig ein konstruksjon av dimensjonar; er det nødvendig, er det vel neppe fritid lenger.
Men uansett, fritidsreiser er ikkje det me skal driva med nå, og sjølvsagt minner suldalsordføraren om det mens ho også prøver å gi uttrykk for at kommunen er glade i hyttefolket.

Kommentator i Stavanger Aftenblad, Harald Birkevold, som sjølv er hyttesuldøl,er ikkje syndarleg imponert over verken ordføraren i Sauda eller Suldal når dei held oppe det tveegga begrepet, som han raljerer fornøyeleg over. Han etterlyser også ein breiare debatt om korleis hyttekommunene forheld seg til sine hytte-gjester når dei blir pasientar eller helseteneste-brukarar og dei ikkje berre er solbrune gjestar med lommeboka godt tilgjengeleg. Det er plenty av ting som er diskuterbart rundt den aksen.
Men også i indre Ryfylke har ordførarane nok på skjeva, om dei ikkje på toppen skal måtte ta støyten for underlege formuleringar frå Oslo.

Esther Moe
redaktør