Leiar: Til forsvar for flagg-kjærleiken

Dei som likar å følgja med på ordskiftet nasjonalt, kan neppe ha unngått å få med seg at ei ørlita nål har blitt opphav til ganske steile debatt-frontar.

Nåla som har vekt den store debatten er ein pin som symboliserer FNs berekraftmål. Kort fortalt går ordskiftet mellom dei som reagerer på at regjeringsmedlemmer og andre offentlege representantar vel denne til jakkepynt i stadenfor det norske flagget, og dei som meiner slik etterlysingar er å bera ved til halv- eller heilbrune glør og å fiska i nasjonalistiske vatn.

To av kamphanane i debatten er redaktør i avisa Dagen, Vebjørn Selbekk, og samferdsleminister Knut Arild Hareide.
Selbekk meiner regjeringsmedlemmene heller kunne brukt det norske flagget på jakka i ein nasjonal unntakstilstand, mens Hareide meiner Selbekk spelar på populisme og minner om FNs kamp mot fattigdom og bremsing av klimaendringar.
Så langt, greitt nok.

Men måndag stod følgjande overskrift å lesa i ein kronikk i Dagbladet. «Det norske flagget symboliserer globalisme». Forfattaren er statssekretær i Utanriksdepartementet, og han drar dei historiske linjene om korleis internasjonalt samarbeid bidrar til fred og korleis det norske flagget ikkje kan brukast til inntekt for åleinegang.

Det er det ikkje vanskeleg å vera samd i. Men at UD si politiske leiing berre dagar etter frigjørings- og veterandagen kan finna det opportunt å utnemna det norske flagget til eit symbol for ein abstrakt konstruksjon, er oppsiktsvekkjande. Og det midt mellom to flagg-dagar som meir enn nokon gong minner oss om kva modige kvinner og menn har ofra for fridommen.

Det er all grunn til å vera vaken overfor alle totalitære tankesett, anten dei har røter på venstre- eller høgresida, men at medisinen skal vera berøringsangst for flagget, er ein dårleg idé.
Globalisme er eit svevande begrep, og dei som har forstand på det, får gjera greie for det.
Men sikkert er det at ingen har heime der. Der finst verken svart jord, høge fjell, vide vidder, rike fiskebankar, grøne fjordar eller frodige enger der. Ei heller byggjeskikk, språk eller lynne. Å kjenna og anerkjenna seg sjølv, er ein føresetnad for samarbeid, anten me snakkar menneske eller land.

Det er ikkje slik at dei fleste som kjenner det riva litt i hjartet når det norske flagget vaiar, gjer det med bratte nakkar.
Dei fleste av oss kjenner nok mest på takksemd og ei litt uforklarleg kjensle av å høyra til. Det er det ingenting suspekt med.

Esther Moe
redaktør