Kakene er i boks og der lever dei søte små utrygt.

Eit lukkeleg arbeidsjarn

Ho har slite ut to hofter og ein giftering. Men middagskvil, det har åttiseks år gamle Astrid Jorunn Fattnes endå til gode å prøva.

Ein latter som ikkje er ein dag over femten, perlar som blanke bobler rundt henne.

Å leggja seg nedpå slik midt på ettermiddagen?

Artikkelen held fram under annonsen.

– Er du galen? Ho ler høgt og hjarteleg.

NEI DET HAR DÅ ALDRI KOMME PÅ. Sjølv ikkje i dei tider ho og Daniel dreiv med rev på garden og dagane med pelsing var så travle at ho måtte ta natta til hjelp for å få julekakene i boks, var det dupping. Det har vore mange lange dagar på garden, men slik likte ho å ha det. Ungar og gardsarbeid, pakting av fruktgard, fjøsstell og slåttonn. Og ei høgst privat heimehjelpteneste til ein gammal nabo som trong hjelp til golvvask og middag. Den gjekk ho med på tallerkenen ned til han. Fredagen hadde ho med vaflar.

EI ELV AV ARBEID STOD HO I frå den dagen ho kom til Fattnes med Daniel i 1956. Då kom dei frå kveitebrødsdagar som begynte i Bergen. Dit dei tok fly frå Stavanger der dei var blitt vigde i Domkyrkja.

– Jodå, me flaug, ler ho. Daniel meinte det måtte vera såpass. I Bergen tok dei inn på hotell Rosenkranz der dei og forlovarane feira med rype og moltekrem.

Tilbake igjen heime, strauk dei rett til fjells. Til stølen i Slettedalen.

Det er der slaraffenlivet alltid har vore. På heia. Det er slike ord ho kan bruka. Slaraffenliv. Luksustilværelse. Då kan ein vera temmeleg viss at ho er til fjells.

Dei lar seg sjå, tekstane ho somme tider set seg ned og skriv og sender til avisa si. Om turar og moro som gjekk føre seg i grenda før i tida.

– Eg minnest det akkurat som det var i går, smiler ho om kveitebrødsdagane dei hadde på stølen. Dei to nygifte og forlovarane.

Artikkelen held fram under annonsen.

Vedomnen gløder og Jakt kroar seg. Å vera katt hjå Astrid Jorunn, er eit velsigna liv.
Morgon for matmor og Jakt.
Pus veit å plassera seg,

Å FÅ STRYKA TIL HEIS, har til alle tider det aller gjevaste for Astrid Jorunn.

– Det er så fritt der veit du. Blikket på hi sida av bordet glitrar. Og fritt skal det vera nå ein er til fjells, det vik ho ikkje ein tomme på.

– Driva og vekkja dei unge grytidleg og begynna med mas om at her skal det pakkast niste og her skal det gåast til den og denne toppen. Nei. Ungane skal få sova, og så skal dei få god frukost og leika og gjera det dei vil. Eg har sagt til dei; dagen er dykkar, bruk den som de vil. Dei har då nok av krav i kvardagen.

Å tvinga ungar til å eta opp på tallerkenen, er også ein uting i Astrid Jorunn sine auge. Å laga sjau når ein skal ha det gildt; slik vil ho ikkje ha det.

Ho fortel om lange herlege soldagar med barnbarna. Oppslukte i bekk og bål og bading. Og besta var med og hadde med seg god niste som dei bretta ut og nytte i sola.

– Så var me ved kulpen i elva og bada og bada.

Fattnes, høgt og fritt, ein frostmorgon.

Ho smiler varmt til minnet. Så sansar ho omnen. Flyttar den himmelblå puta av vedkassen og matar elden med ei skie. Småler til katten som stryk seg inntil henne.

– NÅ SKAL DU SJÅ KORLEIS ME HAR DET OM MORGONEN, ler ho. Og ikkje før er lok og pute på plass igjen, tronar pus på toppen i den gode varmen og matmor er i gang med børsten på pelsen. Katten kroar seg under dei jamne taka.

Artikkelen held fram under annonsen.

Ute er morgonen endå som skumring.

Den varme stova søv i morgonstilla. Frå vindauget ved bordet kan blikket vandra dei frosta markene som strekkjer seg mot hamrane og kanten der ytst. Me er høgt over fjorden. Den ligg framleis i skugge der nede. Her oppe er heller ikkje sola nådd endå, men lyset frå himmelkvelvingen, får frosten til å glitra som gammalt sølv.

Dette er hennar rike. Han som fekk henne hit og som gjorde det til hennar, er faren. Daniel er ho utan på tredje året. Ein glitrande foss av kjærleik. Det var linja ho sette i dødsannonsen. Overskrifta over dei 64 åra dei fekk saman.

– Han var det, Daniel. Snill og tålmodig. Me hadde det så veldig godt. Me hadde så respekt for kvarandre. Om den eine var stridig, gav den andre seg. Eg kunne vera hissig, ja eg kunne nok vera mykje forskjellig. Han var berre god.

DÅ HAN BLEI SJUK, VAKTA HO OVER HAN HEIME EITT ÅR. Stod sjølv opp dei nødvendige gongene om natta, ville ikkje gi frå seg det arbeidet. Dei siste vekene var han på sjukeheimen. Der fekk ho også ei seng på rommet. Så kunne dei halda kvarandre i handa om natta.

Daniel blei 92 år.

Forsamlinga på bildet frå diamantbryllupet deira er på storleik med noko som kan minna om eit kongeleg bryllup.

Ho ler og fortel om korleis han i yngre år skreiv etter kjolar til kona si.

– Då hadde han sett damer på fjernsynet som hadde slike og så fant han størrelsen i slike reklameblad som kom i posten. Når pakken kom, berre smilte han og sa at denne får du opna.

Artikkelen held fram under annonsen.

Ho ristar på hovudet med smil og blanke auge.

– Han ville eg skulle vera fin. Men du veit; når skulle eg gå med slike kjolar? Eller hælar, for den del?

Blikket blir blankt og munnvikane vil nedover straks namnet hans er nemnt.

Dei to den gongen. Vigselen stod i domkyrkja i Stavanger, og kjolestoffet var lys gult.
Den gamle utslitne, den nye og Daniel sin giftering.

– DET MED GRÅTEN ... Du veit, eg vil ikkje visa ungane det. Ho drar handa over kinnet og smiler i same stunda.

– Så treng eg å grina, blir om kvelden når eg er med meg sjølv.

På kartet er Fattnes ein avsides gard. I ein avsides krins i den vidstrekte kommunen der også senteret er i den ytste periferi. Sett frå Oslo. I verkelegheita er Fattnes ein fellesskap av heimar og hus der livet er fylt til randa. Frodige marker, skogar med vilt og hagar med frukt. Menneske som veit å bruka det jorda, sjøen og handlaget kan gi.

I eit kryss på nedstiginga til Vanvik må ein inn på ei smal veg. Den kronglar seg innover forbi kampesteinar og store varmekjære tre. Forbi slake ekrer og så ut i det opne, milde landskapet på platået. Sirkelen er nesten slutta. I luftlinje er me nesten på Sand igjen, men i eit heilt anna landskap. Her er kringsjå og jordnært. Berrfrosten knitrar i den bleikblå tidlege føremiddagen i dette rommet som ligg høgt over fjorden.

Eitt av dei kjære minna i ein av dei mange albuma ho har. Daniel med barnebarna på veg til støls. Og gjett om det var stas å fyka!

– DETTE ER MITT, JA. Her kjenner eg meg heime. Men det kunne henda at eg sakna den der angen av fjord. Det er noko eige.

Artikkelen held fram under annonsen.

Astrid Jorunn voks opp kant i kant med fjorden. Sju-åtte kilometer frå her ho er nå, og likevel i ei anna verd. På Bakken i Vanvik hadde ho ein lys barndom der leik og arbeid sprang hand i hand.

Rundt var det onklar og tanter og søskenbarn i mengder. Nærast var mor og far og tre søsken, og aller nærmast var søster Annemor. Mellom dei var det berre eitt år og ein månad, og dei to var som erteris. Ho ler godt av minna om korleis dei to leikte rundt i grenda og korleis ho følgde etter der den eldre søstera gjekk føre.

–DET VAR EIN LUKSUSTILVÆRELSE. Fritt og godt. Det var menneska som gjorde det, all moro og fellesskapen me hadde. Me søstrene delte alt. Dei to siste åra me var elevar, overtok me vaskinga på skulen vår i Vanvik-ja- det var eigen skulekrins den gongen. Me henta vatn i elva, vinterstid varma me det på omnen, om sommaren sette me det berre ut i sola så det fekk lunka seg litt.

Strikketøy kan ho ikkje vera utan. Desse lappane heklar ho saman og så blir det teppe. Det vil dei gjerne ha, dei unge.

Glitrande knising.

– 45 kroner fekk me i løn etter vinteren. Ei vårdag fòr me til Stavanger og kjøpte sko. Far betalte reisa på båten, meiner eg. Eg minnest det så godt som om eg såg det på eit fotografi.

Elektrisitet hadde dei ikkje i denne tida der kvardagen var fundamentalt forskjellig frå dagens.

– Bad, for eksempel. Me hadde jo ikkje det, men det var ikkje noko problem. Me likte oss jo for det.

Ho sit som eit tent lys ved bordet. Kaffiserviset er alt sett fram, sjølv er ho i kvardagskjole og lubb.

Artikkelen held fram under annonsen.

Ho må ha sett at gjesten har tynne sokkar. Lynraskt er ho på føter, ute i gangen og tilbake med eit par tova tøflar.

Sonen Stein Olav kjem og et i lag med oss, han ventar denne dagen på bil som skal henta livdyr.
Småkakene smakar best før jul, og ho er ikkje sein om å svinga dei opp. Tre sortar deig kan ho gjerne setja på ein kveld.

STOVA ER EI BESTEMORSSTOVE. Ei oldemorsstove. Fem barn fekk ho og Daniel, fire søner og ei dotter. Det har kasta av seg. Bilda kapper om veggplassen, her er brurepar, nyfødde, hytteveggsamlingar og portrett av unge ansikt. 18 barnebarn og ti oldebarn så langt. Ho leier frå bilde til bilde, flyttar stolar og hektar ned glas og ramme. Held dei fram.

– Og fleire blir det nok. Ho smiler i eit lukkeleg sukk. Ser seg rundt i stova og slår fast at ho bryr seg lite om ommøbleringar. Det er slik det har vore. Den velbrukte sofaen er forsterka med eit spøtateppe og på golvet luner filleryer i rolege fargar.

– Daniel la eit golv som kunne tåla leik og leiketøy, smiler ho.

På garden har ho sonen Stein Olav og kona hans Ingvill som næraste naboar. Eit par steinkast lenger unna tunet, bur eit barnebarn med kjærasten sin.

Denne har ho fått av eit barnebarn og den huser sirleg nedteikna og velbrukte oppskrifter.

Gjestar manglar ho sjeldan. Dei kjem i hopetal til det ho skjelmskt fortel at dei har døypt bestas kafè. Middagar, gjærbakst og kaker renn gjennom dei velbrukte hendene som ein straum til glede for svoltne arbeidsfolk og kaffitørste gjestar.

Det er fleire veker til jul, men dei sju sortane er trygt i boks. Der begynner det alt å minka. For det er jo nå dei er gode, slår ho fast.

– BAKING? NEI, DET ER INGA SAK. Eg set lett tre sorter deig på ein kveld, ler ho til det mildt forundra ansiktet på hi sida av bordet.

Så kjem sonen Stein Olav i døra og varskuer om at det nok er best å flytta bilen. Han ventar stor bil som skal henta livdyr.

Mora smiler nøgd. Eglar sonen med at han vel meiner ho fortel for mykje nå. Skottar ned på strikketøyet ho har funne til hendene. Lappane skal bli teppe. Nå er det ein barnebarn-kjærast som skal få.

– Dei seier dei likar å få. Ho spreier ein god stabel mjuke firkantar ut på bordet. Jordfargane ligg roleg inntil kvarandre.

Ho handfer dei mjukt og fort. Hendene er velbrukte, rynkene er mjuke.

Kan ein spørja ei kvinne som var ung for 70 år sidan, om forelsking?

– Det kan du. Det opne vakne ansiktet lyser formeleg opp.

Bestas kafè er namnet dei unge har døypt heimen til bestemor og oldemor Astrid Jorunn. Her er det servering både seint og tidleg.

SÅ KJEM HISTORIA om korleis ho og søstera seint ei pinstiaftan på Bakken plutseleg blei var latter og snakk frå foreldras soverom, vegg i vegg med deira.

– Klokka var kanskje slik tolv-eitt. Me hadde lagt oss og hadde nok sove litt også.

Ho ser ansiktet på skrivaren og forklarer leande at ubende folk i huset midt på natta ikkje var nokon sensasjon der i heimen. Det hende ikkje sjeldan at festglade folk på veg heim frå dans på Tunet, var innom før heimturen. På Bakken vanka det nemleg kaffi og drøs også om husfolket eigentleg hadde lagt seg.

– Far var romsleg, han likte det slik. Han stod opp og sette over kaffi. Så blei folk støare til fots etterpå også, veit du.

Men denne natta var det ikkje festløver som stod i soverommet hjå foreldra. Der på golvet stod Daniel Fattnes og ein kamerat han hadde alliert seg med. Venen, som var meir lokalkjent, visste at på Bakken stod vindauge i bislaget ope.

Og far på Bakken kan ikkje ha vore lite nøgd med utegutane.

– JENTENE ER DER INNE, de får gå inn, sa han, ler dottera og forsikrar om sømelege former på jenterommet. Søstrene sat i nattkjolar under dynene. Stod gutane på golvet?

– Nei kan du vita, dei sette seg då ned på sengekanten. Eg minnest Daniel var lynsnar til å finna min kant, smiler ho. Fattnes-guten hadde sett henne på eit stemne. Ho hadde aldri sett han. Ho var ikkje ei som gjekk på dans på Tunet. Men sa ja til å komma neste gong.

– Me sov ikkje ein time, me snakka og lo heile natta, kan du vita.

Neste morgon skulle søstrene til Garvikja for å mjølka, og kavalerane viste seg å kunna meir enn å snakka.

– Han var god til å mjølka. Å ja, det gjekk så skumtoppane stod i spannet. Ho morar seg stort. Smilet leikar om kapp med strikkepinnane.

Etterpå bar det heim igjen til Bakken der foreldra venta med frukost.

HO MINNEST KJENSLA då dei gjekk heimover i vårmorgonen. Spenninga, at noko nytt skjedde. Året etter for ho til Sola på husmorsskule. Då ho var heime på påskeferie, kom han berande med nye ski han hadde kjøpt til henne.

– Eg forstod kor det bar, ja. Det er rart. Du snakkar med ein mann i nokre timar, og så er han mannen i ditt liv.

Igjen dette lyset av eit smil der inga sorg har fotfeste.

Utsikt med hjarte.

Korleis kjem eit menneske til eit slikt smil etter eit så langt liv?

– Ved å arbeida og å vera lukkeleg.

Det er som om ho berre har venta på å få svara.

Men å vera lukkeleg, det er då det alle vil og leiter etter metoden på.

– Sjå gleda i det enkle. Å trivast. Det kostar ingen pengar å vera glad.

Det kjem så kvardagsleg som bevegelsen idet ho skyv kakefatet med snippar, krumkaker og peparskiver, over bordet. Plommesyltetøyet er nydeleg rosa og søtt.

– Forsyn deg nå.

Dagen etter på kontoret, er det henne på telefonen litt tidleg på dag.

– Du veit, når eg nå først fortel, vil eg vera ærleg. Det tenkte eg på då du var faren. Med til historia, høyrer det også at eg var forelska som heilt ung. Det var ein som var hjå oss og hjalp til med frukthaustinga. Då var eg femten, me for kvar våre vegar. Det var lenge før Daniel. Men eg minnest det også. Det høyrer med.

Det blei murhus då dei bygde på femtitalet. Slett ikkje vanleg på dei trakter, men Daniel meinte det var lettvint og smart med lite vedlikehald.
Det er rart. Du snakkar med ein mann i nokre timar, og så er han mannen i ditt liv.