Cider i grenseland
I lett yr køyrer avisas utsende opp grusvegen til den store garden på Eiane. Allereie frå vegen kan ein sjå meter på meter med epletre.
Her dyrkar den tidlegare ingeniøren Jon Eiane Brandal fleire sorter eple. Aroma, Discovery, Gravenstein og Rubinstep kor enn ein snur seg. I tillegg har den unge bonden både plommer og bikubar, samt eit fjøs med nokre sauer og ein heil haug utmark og skog. Men det er epla som har lokka Suldalsposten til andre sida av kommunegrensa denne grå dagen.
Det første ein får auge på når ein kjem ut av bilen etter ein liten klatre-etappe, er gardsutsalet. Frukt og brukt i raud skrift på ei utskoren treplate. Her kan turistar, hyttefolk og fastbuande få både det eine og det andre. I dag er det sesongens siste eple, eplemost og krimskrams frå det gamle huset som er til sals. Og ut i frå det gamle huset kjem ein glad bonde med cider i tankane.
Artikkelen held fram under annonsen.
Frukt og brukt
Før Jon skal fortelja avisa om cider-planane, er det dags for ei omvising. Det gamle huset på garden skal bli ein koseleg bed and breakfast til sommaren, om alt går etter planen. Gjennom ei dør i gardsutsalet står tre 750 liters ståltankar med iscider, i kjølecontaineren på tunet står omkring 2000 liter med cider, ferdig flaska, til gjæring. Det er ein møysommeleg prosess å laga edle dråpar, men dei siste åra har fleire norskproduserte cider gjort seg kjent i utlandet. Nå er det Jon sin tur til å testa den veksande marknaden.
Ventar til over nyttår
– Her har eg issider som er laga på Aroma og Rubinstep, og i containeren har eg ein cider som er laga med Discovery og honning frå epleblomar, fortel 34-åringen entusiastisk.
Det er framleis ei stund igjen før alt er klart. Cideren må få gjæra, og Jon bonde må få papira i orden. Han venter framleis på løyve for utsal, men reknar sjølv med at det skal gå bra. Det er ikkje mange som har fått vita om planane, men nå er han kome så langt at det er på tida å fortelja: Det blir cider å få over nyttår ein gong!
Ingeniøren som blei fruktbonde
Men kva får ein ingeniør til å flytta til Eiane for å driva fruktgard? Jon er vaksen opp på garden her i svingen, og når moglegheita kom, kunne han ikkje takka nei. Derfor slutta han i jobben som ingeniør og flytta heim til barndomsstaden. Likevel har han framleis ein leilegheit i byen, som kjem greitt med når han skal på konsert eller treffe vener i Stavanger. Som han seier: Det er ikkje så mykje som skjer akkurat her. Med unntak av eple då, det går mykje arbeid med når ein skal produsera 40 tonn. Mesteparten går til utsal gjennom Coop, men ein tredjedel blir igjen på garden i svingen og skal bli til edle dråpar.
– Innhaustinga kan vera slitsam. I år var eit godt fruktår, så me starta med plommene i august og hadde siste runde med epla i slutten av oktober. Då har me vore rundt tre stykke som manuelt plukkar kvart eple. I år hadde eg også ein robot som køyrde kassane opp frå hagen. Så fort me var ferdig med ein sort, var det rett vidare til neste, fortel Jon.
Garden med det rare i
Dette er på mange måtar garden med det rare i. Her kan ein både finna freistingar for ganen og vakre trestolar. Hyttenaboen har nemleg starta ei sideverksemd der han, enn så lenge, lager flotte utestolar som er å få kjøpt hjå Frukt og brukt. Stolane er kortreiste; tømmeret kjem frå staden og produksjonen skjer på sagbruket ved sjøen. I tillegg produserer Jon også ved frå skogen. Som han seier, her kan ein få alt ein treng – mat, drikke og varme.
Og nå begynner det å bli litt rått ute på tunet. Før me trekkjer inn i varmen, i stova til Jon, må me sjå til sauane. I fjøset har han 20 sauar og tilhøyrande lam.
– Dette er meir eit tapsprosjekt, smiler Jon og fortel at han i all hovudsak har sauane for å holda utmarka ved like.
Artikkelen held fram under annonsen.
Lange dagar i hagen
Godt plassert ved kjøkkenbordet og med kaffi i koppen, fortel Jon om det å gå frå ingeniørjobben til å vera sjølvstendig bonde.
– Det er ein stor endring, sjølvsagt. Du får ein heilt anna livsstil. Plutseleg er det ingen sjef lenger, det er du som er ansvarleg for alt, både det som går bra, og det som ikkje går fullt så bra. Og så er det meir jobb då. Du er også meir avhengig av vêrgudane enn du er i ein kontorjobb. Samstundes er det ikkje så stor forandring som eg hadde trudd, forklarar han.
Berre prøv det!
På spørsmål om han vil anbefala dette til andre, enten dei har odel eller berre drøymer om eit småbruk på landet, er han ikkje i tvil:
– Ja, det vil eg. Om du vurdera dette livet, så er det jo berre å prøva. Det er inga skam å snu om det ikkje er for deg. Men då er det betre å ha prøvd og vita, enn å gå rundt og lura. Du er ikkje «stuck» om du vel detta livet. Du treng ikkje ein gong odel for å starta gard, vanlege folk kan òg gjera det.
Den nye proseccoen
Me snakkar vidare om utsalet han har i dag, der han tilbyr eple, eplemost og snart honning. Han fortel at salet har gått godt dei siste to åra, særleg er det hyttefolk og fastbuande som kjem innom. I fjor merkte han at fleire ferierte i eige land. Nå har han fått opp nye skilt og håpar at den gode veksten held fram. God mat og drikke kan som kjent få folk til å reisa både land og strand, og når cideren nå utfordrar prosecco som såkalla «bobler i glaset», skal ein ikkje sjå bort ifrå at fleire vil ta turen opp grusbakken til Ytre Eiane Gard.
På restaurantbordet
Om ein ikkje vil køyra opp bakken, er han støtt og stadig å finna på ulike marknader rundt om i Ryfylke. Førre helg var han i Jøsenfjorden, og neste helg er det duka for julemarknad på Hjelmeland. Men cidersalet vil berre vera på garden, slik loven seier. Samstundes kan ein fort finna cideren til Jon andre stader enn på garden. Han har nemleg planar om å få den inn på ulike restaurantar og barar.
– Det hadde vore skikkeleg kult om ein av dei ordentleg gode restaurantane i, til dømes, Stavanger tok den inn. Sjølv vil eg berre få produktet mitt ut til flest mogleg.
«Naturcider»
Dei siste åra har naturvin blitt eit slags kjenneteikn på hippe, urbane folk. Om det er noko som heiter naturcider, veit verken bonden eller journalisten, men cideren frå Eiane er i alle fall naturleg. I produksjonen bruker ikkje Jon sulfittar og alt som går i cideren kjem frå garden. Eller, det er eit unntak, og det er gjæren i iscideren. Den har han kjøpt. Enn så lenge er han ikkje klar for å eksperimentera med villgjær.
Artikkelen held fram under annonsen.
– Når eg gjærar på flaske, dannar boblene seg av seg sjølv. Dei konvensjonelle produsentane nyttar CO2, men eg vil helst gjer det så naturleg som mogleg, forklarer Jon og legg til at det er prosess som krev mykje oppsyn.
Cider frå Ryfylke
Saman med andre produsentar i Ryfylke har han danna ei gruppe. Dei kallar seg Ryfylke Siderlaug og skal vera ein samlingsplass for produsentar. Her kan dei utveksla erfaringar og arrangera kurs. Målet er å byggja opp eit varemerke folk kjenner igjen. Det har dei klart i Hardanger, der cider frå Hardanger nå er ein beskytta merkevare, litt sånn som champagne frå Champagne.
For ein som er glad i livets gleder, er det ikkje lett å halda ut når ein har snakka om cider i 90 minutt. Men Jon er ein lovens mann og fortel at han ikkje kan dela ut smaksprøver utan skjenkeløyve. Då er det godt å vita at det berre er to månader igjen før ein kan lesa januar og nytt år i almanakken, og forhåpentlegvis ciderutsal på Ytre Eiane Gard. Fram til då, skal Jon følga gjæringa med falkeblikk. Mens bilen trillar ned mot vegen, kan ikkje denne journalisten avstå frå å tenka at staden han nett nå har våre er nydeleg. Det er ikkje eit farvel, men eit på gjensyn som surrar i hovudet når bilen kryp rundt svingen og garden fell ut av bakspegelen.
Nokre kjappe fakta
Namn: Jon Brandal Eiane
Alder: 34
Aktuell med: Sider på Ytre Eiane Gard
Instagram: @ytreeiane