–Å bestyra ei gullgruve av risiko-kapital er ikkje ein jobb for pyser, og silkehanskar og samvitskvaler bør bli igjen heime.

LEIAR OM ULLA FØRRE-NÆRINGSFOND:

Heilt på tampen av si regjeringstid ønskte det avtroppande formannskapet å benka seg som styret i Ulla-Førre næringsfond for å ta ei evaluering av dei siste tiders praksis.Det blei på fleire måtar ein underleg seanse.

For når dei folkevalde, som har site og hatt siste ord om tildelingar og støttepraksis, i sist veke svingde pisken over den rause og lettare automatiserte støttepraksisen, er det mest så ein skulle tru mange av dei rundt bordet ikkje hadde vore med på somme av tildelingane. Men det har dei. Og sjelekvalene over måten ein brukar pengane på, om det er målretta nok, om det skaper presedens, om det er rett å stetta alle, har vore ein gjengangar i nesten alle møte, eit slags tilbehøyr til sjølve saksbehandlinga.

Men når det er komme til sjølve voteringa, når det er ein bedriftseigar eller sjølvstendig næringsdrivande med eit namn og eit ansikt, blir det kanskje for tøft for sambygdingane i møterommet å seia; sorry, men butikken går for godt, Ulla-Førre næringsfond er ikkje noko skulderklappleverandør. Pengane må me sikta betre inn. Eller noko slikt.

Når ingen konkrete bedrifter eller søkjarnamn er på bordet, er desse erkjenningane enklare. Ulla-Førre næringsfond er ei gull-gruve og ein fantastisk moglegheit, men også eit evig hovudverk for dei folkevalde, som på den eine sida lengtar etter retningslinjer og reglar og på den andre sida vil ha fridom til å trø til når gullfuglane, eller det som liknar, flaksar i lufta rett over hovuda våre.

Den dagen ein klarer å laga heilt detaljerte reglar for kva og kven som skal få støtte frå fondet, er fondsbruken ute å køyra. Kanskje kjem ein ikkje lenger enn dette; at fondet ikkje skal betala ut skulderklapp, som Berit F. Haugsland (Sp) så greitt sa det i sist møte.
Rådmannen kan saumfara og analysera og innstilla som best han kan; men til sjuande og sist handlar det om at den enkelte folkevalte torer å seia nei der det ikkje skal vera ja.

Å bestyra ei gullgruve av risiko-kapital er ikkje ein jobb for pyser, og silkehanskar og samvitskvaler bør bli igjen heime.

Esther Moe
redaktør