Distriktspolitisk bakevje

Leiar

Det er sagt at djevelen er i detaljane. Eit kraftig uttrykk for erkjenninga av at det ikkje nyttar å oversjå det som kanskje fortonar seg smått.
Kommunereforma i Suldal er aldri blitt nokon heit samanslåingsdebatt, til det er me for store frå før av. Men også me må gjera heimeleksa, og til innlevering kjem nå rådmannen med to opplegg. Det som handlar om samanslåing med dei fire kommunane Vindafjord, Etne, Sauda og Suldal er laga for konge og fedreland og kan ikkje provosera ein katt, for det er ingen som trur det er mogleg.
Dermed står det såkalte null-alternativet igjen, Suldal som i dag, med grensejusteringar. Det høyrest så forsiktig og finsleg ut, men det er meir fyr i motstanden på Hylsstronda, som kan bli utjusterte, enn det ville blitt i heile Suldal dersom samanslåing var alternativet.
Hadde ein ikkje hatt hendene fulle med kjensler for Hylsstronda, som nå kjempar for sitt suldalsliv, kunne ein ha gråte litt for Senterpartiet og ein ordførar som nå skal inn i det som må seiast å ikkje akkurat vera noko signatursak for partiet.
“Det skal vera godt å bu i heile Suldal kommune!” “Levande grender slik me har det i dag”.
Slike slagord gjekk partiet til val på og vann mange suldalshjarte. I programmet står det å lesa at “før kommunestyret kan gjera vedtak om endring av kommunegrenser, skal det haldast rådgjevande folkerøysting.“ Då blir det for tynt når ordførar Gerd Helen Bø held fram at ho nå støttar rådmannens forslag om å droppa den fordi det berre er justeringar som ser ut til å bli realitetane.
Rett skal vera rett, ordføraren seier ho ikkje har bestemt seg for Hylsstronda, og at heller ikkje resten av partiet har tatt stilling. Men når ein Senterparti-styrt kommune som Suldal vurderer å kvitta seg med ein utkant, er det distriktspolitisk usømeleg å la seg oppvarta av ein annan utkant, som jo Røldal er.
Og det ville ta seg dårleg ut at Senterpartiet angrip tvungen kommunesamanslåing frå sentralt hald, mens dei godtar kommuneutslåing på heimebane.