Krafta

LEIAR:

Få, om nokon, har som haugesundsdiktaren Kolbein Falkeid klart å kle i ord kva livet gir og kva livet krev.
Usentimentalt, gripande og begripeleg rissar han ned lyset i horisonten og mørkret i djupnene. Det kjennest i tekstane hans at han sjølv har røynt dei begge, både skimmeret og den botnlause sorga.
Livet ber i seg begge, og påskehøgtida er, uansett kva me trur og ikkje trur, den store forteljinga om liv og død og om nytt liv som spirer mot all fornuft.
Naturen fortel oss sjølv om den sirkelen, og svenske Karin Boye er ein annan lyrikar som vakkert klarer å formidla det doble i å kjenna lyset og livet renna på:
Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Alt det hinsides vakre kan gjera vondt, venleiken er kanskje den kontrastvæska som sterkast framkallar det såre, det som er vondt. Me reiser jo ikkje utan bagasje gjennom vårkveldane.
I denne utgåva av avisa har me møtt to som har erfart botnlaus sorg og som lever med eit stort sakn etter at sonen deira, for vel halvtanna år sidan, tok livet sitt. Astrid Lunde og Ivar Bakka Lunde har røynt sorga som hardt arbeid, det er ingen veg utanom å ta kvar dag som den er.
Men dei fortel også noko vidunderleg om krafta i fellesskapen. Ikkje berre med kvarandre og den næraste familien, men den som bur blant sambygdingar, den som bygda eig saman. Krafta til trøyst og varme, omsorg og hjelp. Det er ikkje luftige ord, det er ei kraft like verkeleg som den turbinane produserer i fjellhallane her.
Kjærleik er fallhøgd for sorg, å elska nokon er å utsetja seg for faren for å mista. Men kjærleik er også det som kan trøysta og lindra, og utan kan ingen leva.
Kolbein Falkeid femner kjærleiken, men han skjønnmålar ikkje det som kan krevjast.

Esther Moe
redaktør

Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid