LESARBREV: Åshild Sandvik med tankar om dementavdelinga -frå ein pårørande

Det er flott å lesa i Suldalsposten at folk engasjerer seg i den komande eldreomsorga i kommunen vår. Eg er ikkje veldig engasjert i politikk, men prøver å fylgja med på det som rører seg i lokalsamfunnet.

Eg kjende på eit behov for å ytra meg litt i denne saka, sidan eg har hatt både mor og far på dementavdelinga på Suldal sjukeheim i snart to år. Mor døydde like før jul, men far er framleis brukar ved avdelinga.

Først vil eg seie at mi oppleving er at brukarane får veldig god omsorg og stell ved avdelinga, så all honnør til personalet for tålmodighet, omsorg og velvilje. Dei gjer det beste dei kan utifrå dei ressursane og rammene dei har.

Det eg reagerte mest på då mor og far kom ned, var dei låste dørene som møtte brukarane. Eg forstår godt at dei ikkje kan gå ut når og kvar dei vil, fordi det er ingen plass å gå. Det er rett ut på parkeringsplassen, og så er det nedover bakkane til gata. Eg har hatt mange turar med mor og far ut på «benken», der me kan sjå ned på gata. Og det er jo fint. Når me sit inne på rommet, nå til far, så ser me sjøen, men ikkje vegen eller gata, fordi 2. etg. ligg så høgt at me ser ikkje så mykje ute. Nokre gonger tok eg med mor i rullestol og hadde ein runde over brua og bort til Kulturhuset, ned i gata og opp igjen, men det var eit sliiiiit!! Området eignar seg ikkje for turgåing med eldre, hverken til fots eller i rullestol, er mi erfaring.

Men det var dei låste dørene. Kor mange gonger har ikkje far stått og rista i døra og ønskt seg ut, for å gå ein tur, kjenna på frihetsfølelsen, eller berre for å komma seg ut døra... Eg kjenner eg blir opprørt og lei meg for at det må vera slik. Å leva med låste dører, sjølv om ein er dement, og kanskje ikkje veit sitt eige beste, er ikkje ein verdig avslutning på eit langt liv, tykkjer eg. Så ofte eg kan er eg ned og tek med, nå berre far, ut på tur i bil. Me køyrer rundt i nærområdet, av og til på heia, eller til Suldalsosen, for at han skal få eit lite avbrekk i kvardagen, som for det meste består i å gå fram og tilbake i gangane, eller sitja på rommet.

Eg forstår godt at dei demente ikkje treng så mykje stimuli, meg eg tykkjer dei fortener å ha livskvalitet sjølv om dei er demente. Og kva er livskvalitet? Er ikkje det å kunna gå ut når du har lyst, få litt luft i nasen, gå deg ein liten tur slik at du kjenner deg fri? I tillegg kanskje nokre små drypp med aktivitetar, besøk, opplesing eller andre ting som berikar kvardagen.

Eg har etterspurt dette ved avdelinga fleire gonger. Eg veit at det av og til er song og andakt kvar torsdag, men det hadde vore fint med eit årshjul der me kunne sjå kva som skal skje ved avdelinga, slik at me pårørande kanskje kunne vore med, dersom det passa. Det saknar eg på Sand.

Dei har som det stod i lesarbrev frå dei tilsette ved avdelinga ein terrasse. Ja, men er det nok? Kvar vil dei at brukarane skal få gå, rundt på terrassar i fleire høgder? Eg kan ikkje sjå for meg nokon god uteplass i området der sjukeheimen ligg i dag.....dessverre.

Eg kan ikkje hugse at denne saka blei så omdiskutert då vedtaket blei gjort å byggja dementavdelinga på Suldalsosen? Kanskje eg ikkje følgde med i timen.... Det var då det blei snakk om kjøkkenet på sjukeheimen det blei fyr i debatten. Korleis har det seg at det ikkje var diskusjon rundt plassering då? Nå er det blitt veldig viktig å ha alt på ein plass, med legar, fysio og eg veit ikkje kva.. Høyrde me noko om det før vedtaket på Suldalsosen?

Det er ikkje så lenge sidan me kjempa for å behalda legevakta på Sand, då fleire ville at me skulle ha legevakta i lag med Ølen. Er den saka heilt avslutta, eller kan slike ting blussa opp igjen? Kva då med viktigheta av å ha lege tilgjengelig til ei kvar tid, og var ikkje desse argumenta viktige då det blei vedteke å byggja på Suldalsosen? Eg berre undrar meg..

Som du sikkert forstår er eg tilhengar av at vedtaket som er gjort om å byggja dementavdelinga på Suldalsosen bør iverksetjast. I Suldalsposten har det komme fram så mange gode argument for denne plassen at eg treng ikkje gjenta det.

Sidan eg har erfart avdelinga på Sand over noko tid, ser eg ikkje den beliggenheten som gunstig for dei demente, sjølv om eg ser at personalet som arbeider der meiner det, sjølvsagt, og det er forståeleg. Men som pårørande opplever eg det nok annleis. Eg ynskjer dei demente i framtidas eldreomsorg i Suldal kan få gå ut og nyta naturen og dei fine områda me har tilgjengeleg på Suldalsosen.

Eg håpar de politikarar går for det vedtaket som allereie var bestemt, og nyttar den flotte tomta kommunen har til disposisjon ved Vinjar bu- og omsorgssenter, slik at me, som er dei framtidige brukarane av eldreomsorga i kommunen får gode tilhøve når me blir eldre.

Lykke til!

Suldalsosen 12.02.20.
Åshild Sandvik

Åshild Sandvik