Lyset og stoveglasa 

Leiar (med lydfil):

Me lengtar etter våren og lyset. Det viser igjen. Facebook og Instagram formeleg fløymer over av stemningsfulle bilde av spirande grønt, skimrande blankt, skispor og glas i solveggen. Endeleg er denne årstida her, og påskehøgtida og fridagane framstår som ei ellevill feiring av  sola og nytt liv som av daude gror. For somme handlar bodskapen om ein kristen, åndeleg dimensjon, men ein treng ikkje vera særleg truande for å oppleva knoppane på ei naken svart grein som litt mirakuløs. Og kanskje litt meir slik for kvar vår som går.

Me lengtar etter våren og lyset, både kroppen og sjela treng det etter vinteren, og me nyt det. Men dei fleste av oss teier godt stilt om at lyset også kan treffa mørke eller såre følelser og stemningar. Kontrastane blir så store. Mellom det som er, og det som kunne vore. Mellom slik me drøymer det, og slik det verkeleg er.

Me ser ikkje berre krokusen, dei strikkhoppande jentene og dei grønkande markene når aprilsola skin. Me ser også skitne stovevindauge, grå støvete krokar, anten det er i stova eller det er i våre mentale rom, i våre eigne tankar og følelsar.

Me har utvikla ein kultur der det er god tilgang på døyve-metodar når dei vanskelege tankane kjem. Eit ferie-glas med noko godt i tidleg og seint, snop i lange banar, eller sjurettarsmiddagar for alle penga. Me har nok alle våre metodar.

Å leva med motsetningar er ikkje enkelt, men får å låna frå realitetane i vår eigen natur, det er slik det det oppstår nytt liv.

Påskebodskapen er ei rekkje dramatiske og tilsynelatande umoglege motsetningar; om Jesus, som i løpet av ei lita veke først blir hylla som ein folkekonge, deretter henretta som ein mordar, for så å stå opp igjen som sigersmann over døden.

Alle menneske lever med motsetningane i seg, uansett kva ein måtte tru og meina om liv og død og meininga med det heile.

Uansett kor forskjellig me ser vårsola og livet, har me til felles at me må tåla oss sjølve og motsetningane våre. Første steg i kunsten er å anerkjenna at kontrastane finst. Stovevindauga og vårsola lever side om side, slik håpet og døden gjer det, slik frosten og klosterklokkene gjer det.