Realisthjartet

Leiar

Sidan 2009 har Suldal busett 109 flyktningar, og kommunen ligg nå på topp ti-lista i Norge når det gjeld mottak av flyktningar.
Medan innvandringsdebatten nasjonalt er blitt skarpare på alle frontar, ser integreringsarbeidet i Suldal ut til å ha vind i segla. Utan at det dermed er sagt at det ikkje er forbetringspotensiale også her.
Altfor ofte blir flyktning-tematikken noko som handlar om kva alle andre enn dei som har skoen på meiner og tenkjer. Politikarar, næringsdrivande, bygdefolk og frivillige diskuterer og problematiserer. Dei som for berre ei lita stund sidan var vaksne, ansvarlege menneske midt i eige liv og eige land, er reduserte til figurar under ei overskrift, henviste til eit språk som står i vegen meir enn det kommuniserer.
Ordet flyktning er litt framandgjerande for ein som nettopp har slutta å flykta, det trengst som kategori, men mellom sambygdingar seier det lite.
Når me i lokalavisa skriv om flyktningar, blir det også mange saker sett frå kommunehuset eller frå politikaranes møtebord. Slik er det fordi menneske som rømer frå krig og som kjem utan noko hit, treng eit skikkeleg teneste-og butilbod som må gjennomtenkjast og takast høgde for. Å feia slike realitetar under teppet, tener verken dei som er bygdefolk eller dei som skal bli det.
Men me skal vita og sjå at bak desse begrepa som er laga for byråkratiet, er det menneske som ønskjer seg eit godt liv og som strevar for å få det. Som Semhar Desta og Selam Kahsay, som me møtte i sist utgåve av Suldalsposten. To småbarnsmødre som er åleineforsørgarar i påvente om at mennene deira skal få opphald. Begge fulle av lovord om Suldal, begge med fleire jobbar kvar, men likevel ikkje det som skal til for å oppfylla utlendingsstyresmaktenes krav til familiegjenforeining, som er fast jobb.
Dei er konkrete og levande uttrykk for at flyktningane som kjem hit, bidrar, og for at Suldal framleis har utfordringar å arbeida med i møte med dei nye borgarane våre.