Spørsmål og svar

Leiar (med lydfil):

Ja, du spør meir enn ti vise kan svara! Ikkje få barn har fått den attesten etter strålande spørsmål av typen, kva finst bak universet og kvifor må eg sova nå?

Det hender nok at attesten blir tildelt med høyrbare sukk. Å stilla spørsmål gir ikkje alltid stjerner i boka. Om eit barn spelar ti vise utover sidelinja burde det jo kvalifisera til ein stolt vaksen, men slik blir det ikkje alltid. Det er ikkje godt å bli svar skuldig, verken for ti vise eller for ein forelder.

Spørsmål kan vera eit mektig våpen i kampen om definisjonsmakt, og dei kan vera eit oppriktig behov for å forstå.

Spørsmål kan vera opne og lukka, strategiske eller intuitive, farlege og uskuldige, dei kan spegla retoriske grep og barnleg undring.

Når me høyrer dagens ordskifte i Norges land, er det liten tvil om at dei fleste likar betre å stilla spørsmål som eit debatt-knep, enn å spørja fordi ein treng.

Svanhild Løge Skålheim (KrF), er inga førstereiskvinne i politikken. Derfor gir det ekstra tyngde når ho i formannskapet syng ut om vanskeleg språk i saka om korleis kommunen skal   stimulera eit privat utbyggingsprosjektet i Erfjord.

Bordkavaleren hennar, Sverre Underbakke (H), repliserte raskt at politikarar må forhalda seg til verkelegheita.  I dette tilfellet betyr det avsnitt som:
Ein slik avtale om justeringsrett for mva skjer på bakgrunn av at kapitalvaren som vert seld eller på annan måte overdratt i til andre. Med dette får seljar ei justeringsplikt på tidspunktet ved overdraging. Det kan avtalast at justeringsplikt og/eller justeringsrett vert overført saman med kapitalvara.  

Og slik held det fram.

Men rådmann Øyvind Valen, som til sjuande og sist har ansvaret for saka, let seg ikkje fornærma. Han såg først og fremst jobben sin: nemleg å opplysa saker som best det lar seg gjera, for dei folkevalde som skal ta beslutninga.

Pedagogen Valen hadde ingen problem med å forklara saka, og politikaren Løge Skålheim hadde ingen problem med å forstå. Seansen blei med hell gjentatt i kommunestyret.

Det er bra. Politikarar må, som Underbakke korrekt konstaterer, forhalda seg til verkelegheita. Då gjeld det om å ha visdom til å spørja. Kanskje spør den vise både ein og ti gonger.