Til lukke med Ryfylkedagane!

Leiar:

Denne våren har lokalavisene fått kjeft for å vera for lite kritiske og for fulle av heia-rop, framsnakking av og koselege reportasjar om lokale arrangement.

Det finst det sikkert eksempel på, utan at det er lett å sjå at den evindelege sommarkroppen eller testar av lettmat som ikkje er så lett likevel, er mykje betre. Spit til side; ei lokalavis skal sjølvsagt vera begge delar, både begeistra og kritisk, men etter årets Ryfylkedagar, må det vera lov å seia at det går an å kjenna på eit omvendt problem i ein liten redaksjon. Korleis nå over alt som føregår, korleis løfta all dugnadsinnsats og korleis spegla berre litt av det mangfaldet som spelar seg ut over desse dagane, som nå framstår betre og meir varierte enn nokon gong.

Spenninga mellom finkulturen og festkulturen, mellom tradisjon og sukkerspinn, har frå tid til annan dukka opp rundt dei tradisjonsrike dagane, men nå har arrangørane tydelegvis funne ein fest-formel som berre kan foredlast vidare, då gjerne også med litt betre toalett-og stelleromsfasilitetar.

Rekordbesøk på utelivet i teltet, eit skikkeleg ungdomsarrangement i Sandhallen og ei Gata pepra med boder og blide vaksne og barn er tydelege teikn på at ein av Ryfylkes eldste festivalar har formen inne.

Vêret er sjølvsagt toppsjefen, slik er spelet for alle festival-arrangørar. Tropevarmen lar seg ikkje bestilla, men det hadde uansett ikkje blitt fest berre med ein krone-is i sola heile helga.
ei som først og fremst skal løftast opp og fram, med sentrumsleiar og utrøytteleg eldsjel Marit Larsen i spissen, er dei som legg ned dugnadstime etter dugnadstime for at Ryfylkedagane igjen skal bli til. Me er mange som kjenner på gleda over ei yrande Gata og sydlandske tilstander på Strandstaden og det er imponerande å sjå variasjonen, påfunna og kreativiteten som spelar seg ut ei helg som denne.

Og det er berre toppen av dugnadsfjellet; under ligg arbeidet som når det står på ikkje er særleg festleg, men som må til for at festen skal bli. Så Marit Larsen, og resten av de som har stridd, ta dykk ein god kvil på laurbæra, og klapp takken til hjartet. Me gler oss til neste gong!