Ut av masker gror det ingenting

Leiar

Glatt og lytefritt er det som gjeld, anten me snakkar kropp eller åtferd.
Det er lett å gjera narr av vellukka-kjøret på sosiale medium som til dømes Facebook. Men kven vil ikkje helst visa fram den sida der det går godt? Bordet der det står nyinnkjøpte blomar, rommet som er nyvaska, turen der ungane smilte og kava i snøen eller kurset der folk fekk inspirasjon.

Det er jo ikkje sånn at halvparten av oss er lei av vellukka-kjøret og at den andre halvparten meiner at det berre er å kjøra på med meir av det glansa og glossa.
Dei fleste av oss er tvisynte, me leverer til vellukka straumar av bilete og kos, og i neste augneblink sukkar me over andres overflatiske stil og ironiserer over at folk postar bilete av maten sin. Heilt til me lagar ei kake og berre ikkje kan dy oss.

Det er jo ingenting galt med at saker og ting går godt. Tvert om.
Problemet oppstår i det me latar som om heile livet er slik heile tida.

Påskens bibelhistorie handlar om liv og død, om liv som sigrar over dødskreftene. Den bodskapen finn me også i naturen nå; det som tilsynelatande er daudt og håplaust slutt, sprengjer og spirer seg ut frå knusktorre greiner, jord og daudt gras.
At ein lauk nede i den svarte molda kan bli til ei lilje i sola, er ikkje mindre enn ubegripeleg.
Eit mirakel og samtidig heilt naturleg.

Naturen treng berre å sleppa fram, så omskaper den seg til det vakraste me har på jorda.
Men livets veg går gjennom søle og mold, skitt og vese gras, for nye menneske og dyr går vegen også ofte gjennom blod.
Det maskerte og plastra slepp lite gjennom, anna enn sjølvkontroll, og heller ikkje den kan bli perfekt. Det er i sprekkene på asfalten at løvetannen kan bløma.
Me kjem aldri til å slutta å søkja å framstå på vårt beste, det er djupt menneskleg. Men påsken er ei fin tid for å sjå nærare på kor fint det kan bli når det naturlege får ein sjanse.