Ut med gråten i halsen

Leiar (med lydfil):

Det nye året er såvidt i gang. Rakettar og champagne og festtalar ligg bak oss, januar ligg føre oss med rekningar, kvardag og meir lys.

Me ønskjer fortsatt sambygdingar godt nytt år. Somme seier godt år, og det er kanskje det klokaste, for me veit alle at det ikkje er særleg nytt, verken livet eller oss sjølve. Me er dei me var, og for mange av oss, framstår ikkje livet som så flunke nytt.

Dei vaksne blant oss kjenner oss sjølve, på godt og vondt. Me kan strekkja oss, skjerpa oss, prøva å forbetra oss, men det blir innanfor den ramma me er.

Det, vil ein del seia, er nedslåande snakk. Nå om dagen er det god, for ikkje å seia, best latin å dyrka det litt grenselause.

Alt frå dødsleiet til sex-livet skal vera fantastisk og gjennomgripande, skal me tru guruane som spreier sitt bodskap gjennom glansa blad og store overskrifter.

Det store og det spektakulære høyrer så definitivt menneskelivet til, historia og verda er full av vitnemål om at mennesket er i stand til heilt utruleg ting med hender og med tanke og intellekt, eller medkjensle og omsorg.

Me treng ideal å strekkja oss mot, me treng inspirasjon til å strekkja oss mot nye høgder, anten me køyrer gravemaskin på Norsk Stein, er heimehjelpar i Suldal kommune eller kunstnar.

Men me treng også å snakka sant om livet og ikkje la oss freista til å tru at det som er grått i dagen og det som er gråt i halsen blir løyst av kamuflasje og svulmande ord.

Det grå må få vera litt grått og gråten i halsen må få komma ut. Det er ingen veg utanom, me må gjennom for å komma til andre sida der håpet er synleg og tanken kan tenkja nye tankar.

Det er ingen veg utanom, sjølv om det verken er stilig eller sterkt og sjølv om det verken lar seg lika eller dela.

Kanskje er det beste me kan håpa at me klarer å tåla oss sjølv og å ikkje lyga alt for mykje verken til oss sjølve eller andre. Å komma ut med krisa si nysminka og med interessante ord og vendingar er ein populær aktivitet i vår kultur. Somme meiner det skapar eit opnare samfunn og byggjer ned tabu.

Me har lært oss fleire vanskelege ord, me veit meir om det som før blei rekna som privatliv. Men om me er flinkare til å akseptera livet og oss sjølve og å sleppa til kvarandre i det som er grått, uspennande trist og tungt, det er vel slett ikkje sikkert.

Det finst ingen hestekur mot livet, verken det traurige eller det vidunderlege, heldigvis.  Godt år!